Kiropraktorer er offentlige godkjent/autorisert med status som primærkontakt med selvstendig behandleransvar på linje med leger, tannleger og psykologer. Noe som betyr at det gis trygderefusjon for undersøkelse og behandling hos kiropraktor uten legehenvisning.

De fleste er av den oppfatning at kiropraktor er et relativt nytt yrke, men i Norge har kiropraktikken en lang historie. Den første kiropraktoren begynte i Norge rundt 1915. Det var liten tilgang på nye kiropraktorer de første årene, men i 1935 ble Norsk Kiropraktorforening stiftet. Antallet kiropraktorer økte stadig og integrasjonen i norsk helsevesen tok sine første små skritt i 1975. Da ble det gitt adgang til refusjon fra folketrygden for behandling hos kiropraktor. Det var et krav om at pasienten var henvist fra lege for å motta refusjon.

I 1988 ble kiropraktorene en av landets autoriserte helsepersonellgrupper. Som autorisert helsepersonell er tittelen som kiropraktor beskyttet. Personer uten autorisasjon har ikke adgang til å bruke samme tittel eller tittel som ligner eller kan gi inntrykk av at vedkommende har autorisasjon som kiropraktor.

Autorisasjon gis til søkere som har bestått utdanning som kiropraktor ved utdanningsinstitusjon sertifisert av ECCE (European Council on Chiropractic Education) eller CCEI (The Councils on Chiropractic Education International), og som har fullført en 1-årig turnustjeneste.

I 2006 fikk kiropraktorer i Norge utvidete rettigheter som er unike på verdensbasis. Norske myndigheter ønsket å benytte seg av den kompetansen som kiropraktoren har tilegnet seg gjennom utdannelse og praksis innfor området nerve-muskel- skjelett lidelser.

De nye rettighetene besto i:

- Utføre undersøkelse og behandling med rett for   pasienten til refusjon fra folketrygden uten henvisning fra lege

- Henvise pasienter til legespesialist, billeddiagnostikk (røntgen, ultralyd, CT, MR) eller fysioterapi

- Sykmelde pasientene i opptil åtte uker

I dag er kiropraktorer i stor grad engasjert i klinisk arbeid med direkte pasientbehandling. Utviklingen innen fagområdet er stort og norske kiropraktorer ønsker aktivt å delta i denne utviklingen. Det har de siste årene vært økt engasjement innen forskning og fagutvikling. Muligheten, for kiropraktorer, til å delta på dette området er i dag en helt annen enn den var for bare få år siden. I løpet av de siste årene er flere kiropraktorer ansatt ved norske sykehus i deltidsstillinger. Tverrfaglig samarbeid enten i lokalmiljøet eller knyttet opp mot tverrfaglige poliklinikker på sykehusene vil være viktige område å delta i større grad enn i dag.